Det være vanskelig å se for seg andre muligheter enn markedsøkonomi,
men det finnes faktisk alternativer. Da må vi imidlertid flytte fokus
bort fra økt produksjon og produktivitet, og istedet søke mot en
vekstfri økonomi som kan fungere som et forsyningssystem for å dekke
grunnleggende behov og samtidig legge til rette for gode liv for alle.
Tone Smith presenterer 10 konkrete forslag til alternative økonomiske
institusjoner som kan ta oss i riktig retning.
Tekst: Tone Smith
Denne teksten ble først publisert i artikkelsamlingen «Vekstens Pris», utgitt av Besteforeldrenes Klimaaksjon august 2024.
Systemendring
Miljøbevegelsen har i flere tiår spilt på lag med den rådende politiske og økonomifaglige tidsånden som har hevdet at miljøpolitikk føres best ved å gjøre bruk av markedsmekanismen og økonomiske virkemidler. Dette er heldigvis i ferd med å snu, eller kanskje har det allerede snudd. Ikke bare har miljøbevegelsen satt igang flere prosesser der lovverket testes til sitt ytterste (jf. Førdefjorden), det er også generell enighet om at vi må endre selve det økonomiske systemet.
Hva betyr det så «å endre systemet»? Først og fremst er det et radikalt prosjekt, det vil si, som går til roten av problemet. Det handler om å endre økonomiens struktur og institusjoner, slik at andre dynamikker kan oppstå og det kan produseres andre verdier, goder og konsekvenser enn det som er tilfellet i dag. Det handler ikke om å sette en kronepris på naturen eller å døpe om naturressurser og økosystemer til «naturkapital», som bare er en utvidelse av den allerede eksisterende økonomiske tenkningen til stadig nye samfunnsområder og som kun vil åpne for kommersialisering av natur og øke mulighetene for akkumulering av profitt. Og akkurat denne jaken på profitt er en sentral vekstdriver i dagens økonomiske system – kapitalismen.
At grønn vekst er en umulighet anerkjennes nå av stadig flere, og vekstkritikk er i ferd med å få en renessanse. Her har især degrowth-bevegelsen ledet an, og det eksisterer nå en bred litteratur[1] om vekstens ulike problemområder (miljø, sosialt, psykologisk, geopolitisk m.m.). Siden en kapitalistisk økonomi ikke kun fører til vekst, men også sosialt sett avhenger av vekst, må systemendring nødvendigvis handle om å erstatte dette systemet med andre økonomiske institusjoner, basert på andre premisser og verdier. Det vi trenger er en vekstuavhengig – en vekstfri! – økonomi.
Innenfor degrowth-bevegelsen og fagfeltet økologisk økonomi har man lenge jobbet med å formulere visjoner og byggeklosser for et godt samfunn basert på andre verdier og prinsipper. Nedenfor skal vi se nærmere på noen av disse.
Økonomien forstått som et forsyningssystem
Før vi går inn på alternativene må vi imidlertid ta en kjapp tur innom økonomisk teori. Dette fordi nyklassisk teori, som har dominert økonomifaget helt de siste tiårene, har flyttet fokus i faget – samt i opinionen mer generelt – bort fra diskusjoner omkring økonomiens formål og virkemåter, til snevert å handle om nytte, marked, effisiens (efficiency) og optimalisering. Men slik har det ikke alltid vært, og slik trenger det ikke forbli. Det finnes en rekke andre teorier, og en bredere forståelse av samfunnsøkonomien begynner heldigvis å få sin renessanse.[2] Flere økonomiske teorier definerer økonomien først og fremst som et forsyningssystem for samfunnet (social provisioning) framfor å fokusere kun på pengeøkonomien.
Utfra en vekstkritisk tilnærming til økonomien, der man tar på alvor at naturen har sine egne grenser og at evig materiell vekst er en umulighet, blir det naturlig å skille mellom hva som er grunnleggende menneskelige behov (som en økonomi bør tilfredsstille) og hva som er mindre viktige – og kanskje til og med ødeleggende – ønsker og begjær. Dette skillet har forsvunnet i nyklassisk økonomisk teori som er grunnlagt på den abstrakte størrelsen «nytte», samt på en forståelse av og aksept for at menneskets behov er uendelige og dermed umettelige. Degrowth og økologisk økonomi utfordrer denne forståelsen av menneskets natur, og legger større vekt på mennesket som et sosialt og meningssøkende vesen. I et slikt perspektiv blir målet for økonomien heller å tilrettelegge for et godt og meningsfullt liv for alle.
Hvordan kan en vekstfri økonomi se ut?
Sentrale institusjoner i dagens økonomiske system er blant annet pengesystemet, konkurranse, prissettende markeder, lønnsarbeid og privat eiendomsrett. For de som har levd det meste av sitt liv under nyliberalismen, kan det være vanskelig å se for seg andre muligheter enn markedsøkonomi, men det finnes altså alternativer. Noen har vært prøvd ut før, mens andre er tildels nyere ideer. Rammen og formålet for dette prosjektet er imidlertid unik i moderne, industriell tid – nemlig å flytte fokus bort fra økt produksjon og produktivitet, og heller bygge en bærekraftig og vekstfri økonomi som kan fungere som et forsyningssystem for å dekke grunnleggende behov og samtidig legge til rette for gode liv for alle. Intet mindre!
I tillegg til å enes om hvilke verdier det nye systemet skal bygges på, trenger vi da en demokratisk debatt om en rekke spørsmål: hva mener vi skal omfattes av begrepet «grunnleggende behov», hva ønsker vi at skal produseres, hvor mye skal produseres og hvordan (teknologi), hvem skal delta i produksjonen og hvordan skal produksjonen organiseres, og selvfølgelig, hvordan skal ulike ressurser, produkter og tjenester fordeles.
Et viktig tema i så måte er hvordan vi organiserer beslutningstakingen rundt disse spørsmålene? Tilhengere av markedsøkonomier mener dette bør overlates til markedet. Et annet alternativ er derimot å ta demokratisk kontroll over også økonomiske spørsmål, dvs en utvidelse av dagens demokratiske modell.
10 konkrete forslag
Nedenfor presenteres en liste av forslag til alternative økonomiske institusjoner og organisasjonsmåter som kan støtte en vekstfri økonomi. Listen er, grunnet plasshensyn, ikke utfyllende.
1. Produktiv aktivitet og lønnsarbeidets rolle
I Norge står arbeidslinja sterkt, og folks identitet og verdi er sterkt knyttet til jobben. Å skape arbeidsplasser er nærmest blitt det viktigste formålet med økonomisk aktivitet, uansett hvor meningsløse, miljøskadelige eller problematiske disse aktivitetene (jobbene) er. Dersom vi ønsker å belaste miljøet mindre, er imidlertid det beste vi kan gjøre å produsere mindre. Dette kan bety færre jobber, ja. Men om vi deler på jobbene, kan alle jobbe mindre, noe som i sin tur vil frigjøre tid for den enkelte til selv-valgte og meningsfulle aktiviteter, og dermed gi et mer variert og rikere liv.
2. Arbeiderstyrte bedrifter
Lønnsarbeid anses som fremmedgjørende også fordi man ikke får være med å bestemme verken hva som skal produseres, hvordan det skal gjøres eller hvem man skal arbeide sammen med. Med utvidet bedriftsdemokrati og/eller arbeiderstyrte bedrifter kan dette endres.
3. Eierskap
Eierskap er et stort tema, med flere ulike dimensjoner knyttet til hva som eies (naturressurser, bolig, produksjonsmidler), hvem som kan/bør eie hva og hvor mye man eventuelt skal kunne eie. Ett tema som allerede er tilbake i den offentlige debatten er nasjonalisering eller «kommunalisering» av eierskap til f.eks. energiforsyning og jernbane. Offentlig eierskap vil kunne sikre fellesskapet kontroll over viktige forsyningssektorer og infrastruktur i økonomien. Bedrifter kan også eies av andre typer kollektiver (kooperativer) eller av arbeiderne selv. Eierskap til produksjonsmidlene, er imidlertid også knyttet til temaet fremmedgjøring nevnt ovenfor, og handler vel så mye om individets eierskap til eget arbeid, arbeidsforhold og produksjonsmåter.
Generelt trenger vi også en diskusjon på hva som i det hele tatt skal kunne eies. Et alternativ til privat eiendom er allmenninger, som altså ikke eies av noen, men som heller forvaltes som fellesressurser. Mens allmenninger tradisjonelt har handlet om naturressurser, har eksperimentering med deleordinger etterhvert utvidet begrepet (i alle fall i sin engelske versjon, «commons») til å omfatte slike ting som bibliotek og «tingotek», eller immaterielle goder som fri programvare.
Et annet aspekt av eierskap handler om «hvor mye?», et tema som uunngåelig har tvunget seg fram etterhvert som eiendom konsentreres på stadig færre hender, de sosiale ulikhetene øker og planetens tålegrenser tynes. Temaet er kontroversielt i liberale demokratier, og diskusjonene foreløpig i en tidlig fase. Det er især materielle ressurser/eiendom som kan tenkes underlagt størrelsesmessige grenser for privat eierskap, inkludert bolig(er) (antall/størrelse), fritidsboliger (antall/størrelse), biler/fly og landeiendommer. Men det er også mulig å vurdere slike grenser for annen type formue, som penger, aksjer og andre finansielle fordringer, eller for inntekt.
4 Foretaksformer
Det kan være mange grunner til å foretrekke visse eierskapsformer innenfor en vekstfri økonomi. Vi har ovenfor allerede nevnt kontroll med ressursene og eierskap til eget arbeid. Ideelle (ikke-kommersielle) foretak er en annen organisasjonsform som kan bidra til å produsere samfunnsnyttige varer og tjenester uten å være på jakt etter profitt og dermed bidra til vekst. I Norge finnes det for eksempel over 800 private vannverk, og mange av disse er ideelle foretak. Dette er altså ikke en nymotens ide, men tvert imot en organisasjonsform det allerede finnes utstrakt erfaring med.
I dagens globaliserte økonomi er imidlertid aksjeselskapet den viktigste foretaksformen. Disse selskapene (eller konsernene) har etterhvert fått enorm makt, hvilket er uheldig av en rekke grunner. For å fremme kooperativer, ideelle- eller arbeidereide bedrifter, på bekostning av store konsern, må man antakelig bruke sterkere lut enn det som har vært gjort hittil. Et tema som jevnlig har vært oppe til diskusjon (blant radikale økonomer) er om aksjeselskaper bør forbys i sin helhet. Et annet forslag har vært å forby A/S over en viss størrelse, eller, alternativt, å konvertere dem til arbeiderstyrte bedrifter.
5. Prissetting
I en markedsøkonomi overlates det til markedsaktørene å bestemme prisene på varer og tjenester. Det er ikke nødvendigvis den beste måten å møte folks behov på. Historisk sett har staten ofte satt (maksimums)priser på basisgoder. Brød (eller korn) er antakelig det mest kjente eksempelet. I Norge i dag er det mer diskusjon omkring strøm/energi og boliger, men gitt at stadig flere trenger mathjelp, er diskusjonen om priskontroll relevant også på dette feltet.
6. Av-kommersialisering
Å holde visse typer goder utenfor markedet gjør det lettere å oppfyllelse målet om at alle får tilgang til disse godene. Dette kan kanskje høres dramatisk ut, men de fleste europeiske land har jo allerede slike ordninger på plass for for eksempel helse og utdanning. For å sørge for at andre grunnleggende behov oppfylles kan man utvide denne ordningen til å gjelde flere områder. Mulige kandidater er boliger, (skole)mat, lokal transport, vann og energi. Dette vil også innebære en (delvis) av-kommodifisering – dvs at man flytte goder som er er blitt kommersialisert ut av markedsøkonomien.
7. Å planlegge forsyningen
Demokratisk kontroll med større grad av produksjonssystemet, framfor å overlate forsyningen til markedet, vil kreve planlegging. Planlegging er mulig, og har vært gjort før, særlig i (etter)krigstid. Det kan for øvrig generelt se ut som om militæret er blant de få grupper i samfunnet som fortsatt har forståelse for viktigheten av materielle forsyningslinjer. I Norge har blant annet Robert Mood, tidligere generalinspektør for Hæren, flere ganger uttrykt bekymring om beredskapen knyttet til mat og medisiner.
De sektorene som typisk vurderes som relevante i forhold til grunnleggende behov er mat, vann, bolig, energi/varme, (lokal)transport, utdanning, helse og omsorg. Av disse er allerede utdanningssektoren offentlig organisert og planlagt, og for ikke så lenge siden gjaldt det samme for både helse og energi.
8. Finansiering av velferdsgoder
Et tema som opptar mange, er hvordan velferdsstaten – og særlig helsesektoren – skal finansieres dersom vi har som mål å krympe økonomien. Her er det viktig å forstå at penger ikke er begrenset på samme måte som andre ressurser. Penger er nemlig ikke en ressurs, men derimot et krav på en (reell) ressurs, eller et slags verktøy vi benytter til å organisere bruken av de faktiske ressursene (jf. økologisk økonomi og den biofysiske forståelsen av økonomien).
Når vi sier at det er grenser for hvor mye offentlige penger som er tilgjengelig, så er det fordi vi har laget et skille mellom de ressursene som fellesskapet kan bruke og de som kan brukes privat. I prinsippet kan vi imidlertid som samfunn bestemme hva som helst angående hvordan vi velger å bruke de reelle ressursene (fysiske og menneskelige) i landet eller regionen vår. Vi kunne for eksempel velge å bruke dem på (felles) preventiv helse eller småskala, økologisk landbruksproduksjon, heller enn på (privat) klimaskadelig luftfart.
9 Fordelingsmekanismer
Hvis alle skal få sine grunnleggende behov oppfylt og vi samtidig skal gi plass på jorda til levende natur, så må det deles mer, nasjonalt og internasjonalt. Vi så allerede under pkt 3 på hvordan vi kan begrense opphoping av eiendom og velstand hos et fåtall, ved rett og slett å sette grenser oppad. Et
supplerende og velkjent tiltak kan være høyere skattelegging av personer og konsern. Man kan for eksempel se for seg (økt) skattelegging av formue, luksusforbruk, arv, samt forbruk av ressurser og energi, i tillegg til mye omtalte grunnrenteskatten. Selv om skatteinntekter bidrar med inntekter til staten som kan gå til å drifte fellestjenester og velferd, er det vel så viktig at de bidrar til omfordeling av ressurser og mindre ulikhet. Omfordeling og grensesetting for de rike er anses som en viktig forutsetning for at radikale samfunnsendringer gjøres akseptable for folk flest.
10 Å tilrettelegge for tilgang på grunnleggende goder
Sikring av grunnleggende tjenester for alle og utvidelse av det sosiale sikkerhetsnettet er altså ikke først og fremst et spørsmål om penger, selv om borgerlønn og priskontroll kan være del av en slikt system. En struktur som sikrer at folk i ulike situasjoner og faser kan sikres et minimum av behovoppfyllelse, kan skje på mange måter, deriblant gjennom direkte «gaver» fra staten (altså gratis), gjennom subsidiering eller gjennom direkte tilgang til fysiske ressurser som kan anvendes til å oppfyller et behov. Mat kan for eksempel sikres ved en kombinasjon av priskontroll og større tilgang på allmenninger både i byen og i utmarka, samt ved å tilrettelegge for utvidelse av andelslandbruket. Strømproduksjon kan overtas av kommunen eller ideelle foretak og dermed i større grad styres demokratisk og med andre formål enn profitt.
Nåtopier – å starte systemendringen her og nå
Systemendring er et stort prosjekt, for å si det mildt. Det vil kreve mye planlegging, debatt, arbeidstid, tenking, engasjement. Det vil kreve prøving og feiling – og reformulering av mål og metoder. Vi skal heller ikke underslå at det vil møte enorm motstand hos de som har mest å tape, som samtidig er de med størst kontroll over maktapparatet. Med denne realitetsorienteringen er det er lett å føle seg maktesløs. Hvor skal man begynne?
Ett sted å begynne er med å skape «nåtopier». Som ordet hinter til, så handler det om muligheten for å realisere utopier her og nå. Nåtopier har flere funksjoner. De er små-skala laboratorier for det gode liv og autonome arenaer for praktisk eksperimentering med ikke-kapitalistiske former for produksjon og forbruk. Ofte handler det om å tilrettelegge for institusjoner som en mer behovsorientert økonomi bør bygges på, inkludert kooperativer, alternative infrastrukturer, dele-økonomi, byttehandel, felleseie, m.m. Håpet er å vise fram muligheter og inspirere til oppskalering. Samtidig er nåtopier en anledning for den enkelte til erfaring med alternative sosiale organisasjonsformer.
Matforsyning er et særlig populært og egnet felt for å bygge nåtopier. I mange europeiske byer og tettsteder er det etablert matkooperativer som en reaksjon på at det rett og slett er umulig å få tak i den typen mat mange ønsker seg – økologisk, fersk, småskala, lokal – hos de vanlige matvarekjedene (selv hos Coop!). Andelslandbruk er et annet eksempel på ikke-kommersiell matforsyning. I Bergen startet prosjektet Bærekraftige liv på Landås med at noen satte seg ned og snakket sammen om «hva kan vi gjøre her og nå?». På Landås har de etterhvert etablert en felles matskog, i tillegg til blant annet tingotek og reparasjonscafé. Samtidig er «Bærekraftige liv» utviklet seg til å bli en hel nabolagsbevegelse!
Om vi igjen tør å åpne opp for de visjonære diskusjonene rundt vårt økonomiske system, så ser vi fort hvor mange muligheter og potensialer som finnes. Det handler altså ikke om «hvem som skal betale?» eller «hvordan skal vi finansiere?», men rett og slett om hva vi ønsker oss. Skal vi styre mot en annen framtid, også økonomisk, så må vi tørre å definere hva vi ønsker oss først, tørre å være visjonære. Det kan selvfølgelig være vanskelig å se for seg hvordan en annen framtid skal kunne være og fungere, og her er det en god hjelp å skjele til allerede eksisterende eller utprøvende praksiser og institusjoner, i liten eller stor målestokk, fra andre steder i tid og rom.
Men vi må også tørre å trå nytt terreng. Hadde det ikke vært for at noen andre hadde gjort det, så hadde vi ikke hatt noen eksempler til etterfølgelse. Så, sett igang – det er bare fantasien som setter grenser!
[1]For en god oversikt, se Schmelzer, M., Vetter, A. & Vansintjan, A. (2022). The future is degrowth: A guide to a world beyond capitalism. Verso.
[2]Se Smith, T., E. Boye & B. A. Sæther (Red.) (2021). Økonomisk tenkning. Bidrag til mangfold i økonomifaget. Oslo: Solum Bokvennen.