Innspill til stortingsmelding om bærekraftsarbeid

Om blindsoner om vekst og teknologioptimisme i arbeidet med stortingsmelding om bærekraftsarbeidet i Norge

Til: Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet, ved statsråd Karianne Tung

Fra: Forskere i prosjektene Grenser for digitalisering1 og Redusert forbruk og medborgerskap2, medlemmer av Faggruppa for demokratisk digitalisering i Attac Norge3, medlemmer i Vekstfri Norge 4, og medlemmer Gemini-senteret for Framtider etter vekst 5

Dato: 14.10 2024

Bakgrunn: 

Vi er enkeltpersoner som på ulikt vis er engasjert i forskning og debatt om samfunnsomstilling og det digitale. Forskning viser at «grønn vekst» er feilslått som bærekraftstrategi, og vi mener at Norge bør lede an i bærekraftarbeid basert på alternativer til vekst, nøysomhet og redusert teknologioptimisme.

Det er positivt at Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet åpner for innspill om bærekraftsarbeidet i Norge. Undertegnede mener at utfordringsbildet som legges til grunn for arbeidet med stortingsmeldingen, unnviker grunnleggende spørsmål om samfunnets vekstavhengighet. Negative konsekvenser av denne avhengigheten er åpenbar på flere områder og tett sammenvevd med teknologioptimisme. Vi viser til alternative tilnærminger og tenkemåter i vårt innspill. Samlet sett etterlyser vi en dreining mot en ambisiøs nøysomhetsstrategi som lever opp til det ansvaret som påligger Norge i kraft av sitt bidrag til sosio-økologiske grenseoverskridelser.

Våre hovedpunkter:

1: Grønn vekst er feilslått, og en frakobling mellom økonomisk vekst og ressursutnyttelse innenfor planetens tålegrenser er ikke oppnåelig; like fullt legger innspillsinvitasjonen opp til fortsatt vekst som et grunnpremiss for bærekraftsarbeid i Norge. Vi oppfordrer isteden regjeringen til å dra nytte av tilgjengelige ekspertmiljøer og alternative velferds- og bærekraftsbegreper, og strategier som ikke viderefører vekstavhengighet.

2: Teknologioptimisme, eksemplifisert i innspillsinvitasjonens vektlegging av digitalisering og innovasjon som forutsetninger for bærekraft, viderefører vekstavhengigheten snarere enn å utfordre den. At digitaliseringen også er materiell og legger press på planetens bæreevne, må i større grad anerkjennes i regjeringens videre bærekraftsarbeid.

3: Dagens ambisjonsnivå for bærekraftsarbeidet i Norge er for snever; Norge som rik oljenasjon har både et særlig ansvar for og en særlig mulighet til å ta på seg en lederrolle internasjonalt i å fremme ambisiøse bærekraftsforståelser i tråd med nøysomhetsprinsipper og vekstfri utvikling.

I det følgende begrunner vi og relaterer disse punktene til innspillsinvitasjonen.

1: Vekstpremisset er et feilspor

Det er kritisk viktig at videre bærekraftsarbeid i Norge (og internasjonalt) forlater grunnpremisset om fortsatt økonomisk vekst som både kompatibelt med og en nødvendig forutsetning for bærekraft. I innspillsinvitasjonen legges dette premisset gjennomgående til grunn innen det tematiske området Grønn og inkluderende vekst og verdiskapning og undertemaene Bærekraftig produksjon og forbruk og Grønn omstilling og inkluderende vekst. Samtidig anerkjenner innspillsinvitasjonen også at klima- og miljøfotavtrykket fra forbruk og produksjon i Norge er for høyt. Når det spørres “hvilke ulike hensyn bør belyses” i forbindelse med disse tematiske områdene, vil vi påpeke at nyere forskning viser at koblingen mellom økonomisk vekst og miljøødeleggelser (bl.a. adressert i delmål 8.4) ikke lar seg oppheve.6 Både Det europeiske miljøbyrået7 og FNs klimapanel8 har i senere år anerkjent vekstkritisk forskning som kilde til alternative bærekraftstrategier. Alternative tilnærminger er det flere av (vekstfri utvikling9doughnut economics10post-growth11sufficiency12), kjennetegnet av et gjennomgående fokus på utvikling av nye tankesett og idealer for menneskelig lykke, velferd og gode liv, og på nøysomhetsidealer i spørsmål om ressursutnyttelse, konsum og produksjonsintensitet. Utvikling av begreper og systemer for alternative verdimål, samt terskler for hva som bør anses for “tilstrekkelig” og samtidig innenfor planetens tålegrenser, inngår i disse. Vi oppfordrer regjeringen til å inkorporere relevante ekspertmiljøer og perspektiver fra disse strømningene i videre bærekraftsarbeid i Norge, for å gi det nødvendig troverdighet og substans. Videre underpunkter konkretiserer disse mulighetene ytterligere, med henvisning til pågående aktiviteter og strømninger i ulike prosjekter og nettverk.

Kunnskapsgrunnlaget som tilbakeviser at såkalt grønn vekst er mulig har vært under utvikling i over 50 år. Omfattende arbeid fra en rekke fagdisipliner13 har i sum vist at markedslogikk, teknologioptimisme14 og en sterk tro på effektivisering15 ikke fører til nødvendige endringer, men snarere til økt ressursbruk. Heller enn å skyve et imaginært kunnskapsbehov foran oss, trenger vi å ta i bruk den kunnskapen vi allerede har. Vi trenger implementering, pilotering og eventuelt oppskalering av kunnskapsbaserte løsninger som reduserer både det digitale og fysiske avtrykket vårt.

Forslaget til stortingsmelding om bærekraft slik den foreligger nå synes å ha som implisitt utgangspunkt at utviklingen må gå sin gang, med nødvendige justeringer, men uten store endringer i den økonomiske samfunnsordningen. Tidsperspektivet angitt i delmålene er derfor også relativt kort fram i tid, gjerne i 2025 eller 2030. Dette anser vi som problematisk. Ved å inkludere et lengre tidsperspektiv, for eksempel fram mot 2100, vil man innse at vekstdogmet på sikt innebærer en kollaps for menneskets vilkår (via naturkrise, klimakrise og andre former for sosio-økologiske sammenbrudd); for å unngå kollaps må vi endre vår væremåte i dag.

I tema 2 om grønn og inkluderende vekst og verdiskaping refereres det til begrepet inkluderende vekst. For oss er det uklart hva dette begrepet egentlig innebærer, og om det er noe annet enn tradisjonell økonomisk vekst (i BNP)? Hva refererer det i tilfelle til? Vi anser også FNs strategiske mål 8 om anstendig arbeid og økonomisk vekst som problematisk. Økonomisk vekst er en nødvendighet i deler av verden, men ikke i Norge. Her bør vi ta i bruk alternative måter for å sikre vekst i vår velferd. I forlengelsen av dette argumentet; vi savner også noen ord om internasjonal solidaritet, og hvordan vi i Norge kan bidra til bærekraftige samfunn i andre deler av verden?

2: Teknologioptimisme viderefører vekstavhengighet

Innspillsinvitasjonen nevner digitalisering som premiss for grønn omstilling flere steder. Digitalisering og grønn omstilling står imidlertid i et komplekst forhold til hverandre, hvor teknologiske fremskritt både kan bidra til økt bærekraft og samtidig skape nye miljøutfordringer. Mens digitale løsninger har potensial til å redusere miljøavtrykket gjennom effektivisering og deling av ressurser, er det viktig å erkjenne at digitalisering ikke er immaterielt. Den digitale infrastrukturen drives av energi og er avhengig av naturressurser i produksjonen av enheter og servere. Datasentre legger allerede beslag16 på store mengder fornybar energi, og prognoser17 viser at IKT-sektoren kan stå for opptil 21% av verdens energiforbruk innen 2030, hovedsakelig drevet av datasentre og nettverk. Selv om denne energien kommer fra fornybare kilder, skaper produksjonen av digitale enheter og infrastruktur alvorlige miljøproblemer. For eksempel viser FN – Digital Economy Report 202418 at produksjonen av KI-systemer krever enorme mengder vann og kritiske mineraler. Økt effektivitet på grunn av digitalisering fører19 også til rebound-effekter, hvor gevinster fra redusert energibruk motvirkes av økt etterspørsel, i et vekstorientert økonomisk system. Vi må derfor prioritere hvilke digitale løsninger vi satser på, og ikke outsource denne prioriteringen til et marked som domineres av store selskaper som aktivt arbeider for å omskrive reglene for hvordan utslipp beregnes20. Teknologigiganter som Microsoft og deres stadig voksende innflytelse i offentlig sektor i Norge skaper avhengighet, noe som undergraver muligheter for selvstendig prioritering av bærekraftige løsninger. Digitaliserings- og forvaltningsdepartementets ambisjon om at 80% av offentlige virksomheter skal bruke KI innen utløpet av 2025, som et mål i seg selv, er et eksempel på retningsløs og ukritisk teknologioptimisme som unngår å gjøre slike prioriteringer. For å sikre en bærekraftig digitalisering mener vi derfor at regjeringen bør:

  • a: redusere avhengigheten av store selskaper, og fremme investeringer i åpne, samarbeidsorienterte plattformer for å sikre digital suverenitet over kritisk infrastruktur og ta makt fra store aktører (eksempler er openDesk21 i Tyskland, og SAFOS22 i Sverige)
  • b: prioritere nødvendige digitale løsninger (helse, kollektivtransport, og andre essensielle tjenester) og motvirke overflødig digitalisering (krypto, underholdningstjenester osv.)
  • c: sikre at miljøkrav i offentlige anskaffelser av digitale løsninger inkluderer alle planetens tålegrenser og hele verdikjeden, ikke bare CO2-utslipp og lokale miljøavtrykk

Digitaliseringen må lære av feilene i energiomstillingen, spesielt når det gjelder manglende hensyn til miljøet og uforutsette sosiale konsekvenser. Norges vindkraftutbygging er et eksempel på hvordan en ukritisk ekspansiv politikk fører til stor lokal motstand og svekket tillit til myndighetene. En tilsvarende ukontrollert digitalisering risikerer å forsterke sosiale ulikheter, undergrave demokratiske verdier og ytterligere svekke tilliten til offentlige institusjoner. For å unngå dette må digitaliseringspolitikken integrere prinsipper for vekstfri utvikling og legge vekt på sosial rettferdighet, for å forebygge sosiale spenninger og konflikter som ligger bak økningen av populisme.

Digitalisering eksemplifiserer en bredere problematikk rundt teknologioptimisme og -avhengighet som sammenvevd med vekstavhengighet. Innspillsinvitasjonen fremsetter innovasjon, digitalisering, teknologi og kompetanse som grunnleggende forutsetninger for å lykkes. Bærekraftsarbeidet må anerkjenne at innovasjon og teknologisk utvikling også har en mørk side. I innovasjonsforskning er det økende oppmerksomhet rundt de utilsiktede og ødeleggende effekter av innovasjonsledet utvikling og aktivitet.23 Til tross for gjentatte erfaringer historisk med at ny teknologi og innovasjon kan være skadelig for naturmiljøet, fremheves disse stadig som løsninger på miljøproblemene. Det er nødvendig å rokke ved forestillingen om at innovasjon og teknologiutvikling nødvendigvis fører til fremgang og forbedring. Ofte vil innovasjon bidra til å løse noen problemer samtidig som den skaper andre. Utfordringen er at de negative konsekvensene ofte er ujevnt fordelt i samfunnet. Hvis omstilling skal være rettferdig og inkluderende, er det sentralt å anerkjenne slike uønskede sider ved innovasjon.

Et eksempel er den økende motstanden mot grønn omstilling i økonomien, hvor regjeringsstøtte til ny industriell aktivitet og markedsinitiativer kommer i konflikt med lokal tilknytning til sted og natur. Vi finner slike konflikter over hele verden, registrert blant annet i EJAtlas, Global Atlas of Environmental Justice24. Dette er konflikter som har nødvendiggjort forskning på det som har blitt betegnet som green grabbing25green sacrifice zones26 og dispossession by decarbonisation27. Begrepene refererer til tilfeller der grønne agendaer er drivere for omstrukturering av myndighet til land og ressurser, eller når grønn omstilling fremmes for å rettferdiggjøre tilegnelse av land. I Norge har vi sett konflikter i forbindelse med vindkraftutbygging, hvor bygder og lokalsamfunn mobiliserer i protester og sivil ulydighet for å bevare naturen, habitater og områder som er viktige for dem28. Fosen-saken viser hvordan såkalt grønn energiutbygging også har medført menneskerettsbrudd29 og anklager om grønn kolonialisme30. Lenger nord i Norge er det tydelige tegn på økt mistro til politiske initiativer for grønn omstilling, ikke bare i vindkraftsaker, men også i forbindelse med utbygging av kraftlinjer til elektrifisering av Melkøya og gruvedrift. Denne utbyggingen presenteres som nødvendig for å nå klimamålene våre og for omstillingen til et lavutslippssamfunn. Utfordringene med planlegging og gjennomføring av slike prosjekter bør erkjennes gjennom en bærekraftsmelding med et bredt og nyansert blikk på hva grønn omstilling er; problemstillinger som må belyses er i hvilken grad slik omstilling både kan hensynta alle miljøutfordringer og være rettferdig så lenge forutsetningen om vekst også i energibehov og energibruk legges til grunn.

3: Norge må ta en internasjonal lederrolle i retning av vekstfri utvikling for bærekraft

Norges særlige ansvar og forutsetninger for å lede an for en mer ambisiøs bærekraftsforståelse internasjonalt, gjenspeiles ikke i innspillsinvitasjonen slik den nå er formulert. Til tross for invitasjonens målsetning om å bidra til en “helhetlig tilnærming”, behandles bærekraftsarbeid gjennomgående som avgrensbart til Norge, snarere enn noe som først er fremst er meningsfullt i en global sammenheng og i lys av planetens tålegrenser. Overnevnte vekstkritiske innganger til bærekraftstematikken tar derimot utgangspunkt i slike globale sosio-økologiske systemforståelser. Norge som rik oljenasjon har både et særlig ansvar for og en særlig mulighet til å ta på seg en lederrolle internasjonalt i å fremme ambisiøse bærekraftsforståelser i tråd med nøysomhetsprinsipper og vekstfri utvikling.

Vi takker for anledningen til å gi disse innspillene og stiller oss til disposisjon for videre dialog.


Underskrevet av:

  • Mohsen Anvaari, Medlem av Faggruppa for demokratisk digitalisering i Attac Norge, og medlem i Vekstfri Norge
  • Hildegunn Mellesmo Aslaksen, Stipendiat ved Universitetet i Agder (UiA) og medlem i Vekstfri Norge
  • Elizabeth Barron, Professor, Institutt for geografi, NTNU, og medlem av Community Economies Institute
  • Mads Dahl Gjefsen, Seniorforsker, NTNU Samfunnsforskning AS, Prosjektleder for Grenser for digitalisering, medlem i Vekstfri Norge og av Geminisenteret for framtider etter vekst
  • Synne Svinsås Gjønnes, Doktorstipendiat ved NTNU
  • Torgeir Kolstø Haavik, Forsker I, NTNU Samfunnsforskning AS
  • Marius Korsnes, Førsteamanuensis, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU, medlem i Vekstfri Norge, og av Geminisenteret for framtider uten vekst
  • Bjørn Kalsnes, medlem i Vekstfri Norge og Attacsivilingeniør og idéhistoriker
  • Lucia Liste, Forsker, NTNU Samfunnsforskning AS, medlem av Geminisenteret for framtider etter vekst og i Vekstfri Norge.
  • Kristoffer Nergård, Forsker, NTNU Samfunnsforskning AS og medlem av Geminisenteret for framtider etter vekst
  • Berit Therese Nilsen, Forsker, NTNU Samfunnsforskning AS, Prosjektleder for Redusert forbruk og medborgerskap, medlem i Vekstfri Norge, leder av Geminisenteret for framtider etter vekst

Sluttnoter

  1. Prosjektet Grenser for digitalisering: Norske datasentre og utfordringer for samfunnsomstillingen (NFR prosjekt 344115) analyserer konsekvenser av akselererende utbygging av datasentre og digital infrastruktur globalt og i Norge. https://www.l2d.no/ ↩︎
  2. Prosjektet Redusert forbruk og medborgerskap (NFR prosjekt 344027) skal undersøke og identifisere praksiser kjennetegnet av lavt og/eller redusert forbruk. https://postcc.no/ ↩︎
  3. Faggruppa for demokratisk digitalisering i Attac Norge jobber med spørsmål knyttet til digitalisering som del av Attac sitt arbeid for en demokratisk forankret økonomi. https://attac.no/about/organisasjonskart/lokallag/# ↩︎
  4. Vekstfri Norge er et nettverk som samarbeider om vekstfri utvikling i Norge. https://vekstfri.no/ ↩︎
  5. Gemini-senteret for Framtider etter vekst, er et samarbeid mellom forskningsmiljøer ved NTNU, UiO, SINTEF og NTNU Samfunnsforskning AS, om vekst-alternative verdigrunnlag og fremtidsstrategier. https://www.ntnu.edu/sosant/centre-for-post-growth-futures ↩︎
  6. Hickel, J., & Kallis, G. (2020). Is green growth possible?. New political economy, 25(4), 469-486. ↩︎
  7. EEA 2021 ‘Growth without economic growth’. https://www.eea.europa.eu/publications/growth-without-economic-growth/growth-without-economic-growth/#avenues-for-rethinking-growth-and-progress ↩︎
  8. IPCC. 2022. IPCC Sixth Assessment Report. Working Group III. Climate Change 2022: Mitigation of Climate Change, side 176-178. https://www.ipcc.ch/report/ar6/wg3/downloads/report/IPCC_AR6_WGIII_FullReport.pdf ↩︎
  9. https://vekstfri.no/ ↩︎
  10. Raworth, Kate. Doughnut economics: Seven ways to think like a 21st century economist. Chelsea Green Publishing, 2018. ↩︎
  11. Jackson, Tim. Post growth: Life after capitalism. John Wiley & Sons, 2021. ↩︎
  12. Princen, Thomas. The logic of sufficiency. Mit Press, 2005. ↩︎
  13. Georgescu-Roegen, N. (1971). The entropy law and the economic process. Harvard university press. Schumacher, E.F. (1972) Small is Beautiful; Economics as if People Mattered; Vintage Books: London, UK. ↩︎
  14. Heinberg, R. (2011). The end of growth: Adapting to our new economic reality. New Society Publishers. Markusson, Nils, Mads Dahl Gjefsen, Jennie C. Stephens, and David Tyfield. “The political economy of technical fixes: The (mis) alignment of clean fossil and political regimes.” Energy Research & Social Science 23 (2017): 1-10. ↩︎
  15. Alcott, B. (2005). Jevons’ paradox. Ecological economics, 54(1), 9-21. ↩︎
  16. https://cleantechnica.com/2024/06/04/data-centers-ai-are-sucking-up-huge-amounts-of-renewable-energy/ ↩︎
  17. https://www.mdpi.com/2078-1547/6/1/117 ↩︎
  18. https://unctad.org/es/node/45813#:~:text=This%20year%20the%20report%20explores,having%20an%20increasing%20environmental%20impact ↩︎
  19. Lange, Steffen, Johanna Pohl, and Tilman Santarius. “Digitalization and energy consumption. Does ICT reduce energy demand?.” Ecological economics 176 (2020): 106760. ↩︎
  20. https://www.ft.com/content/2d6fc319-2165-42fb-8de1-0edf1d765be3  https://www.theguardian.com/technology/2024/sep/15/data-center-gas-emissions-tech ↩︎
  21. https://opendesk.eu/en/ ↩︎
  22. https://computersweden.se/article/1273055/har-ar-forsakringskassans-teams-alternativ-satter-standard-for-myndigheter.html ↩︎
  23. Biggi, G., & Giuliani, E. (2020). The noxious consequences of innovation: what do we know? Industry and innovation, 1-23. https://doi.org/10.1080/13662716.2020.1726729 Coad, A., Nightingale, P., Stilgoe, J., & Vezzani, A. (2021). Editorial: the dark side of innovation. Industry and innovation, 28(1), 102-112. https://doi.org/10.1080/13662716.2020.1818555 Schot, J., & Steinmueller, W. E. (2018). Three frames for innovation policy: R&D, systems of innovation and transformative change. Research Policy, 47(9), 1554-1567. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.respol.2018.08.011 ↩︎
  24. https://ejatlas.org Scheidel, A., Temper, L., Demaria, F., & Martínez-Alier, J. (2018). Ecological distribution conflicts as forces for sustainability: an overview and conceptual framework. Sustain Sci, 13(3), 585-598. https://doi.org/10.1007/s11625-017-0519-0 Temper, L., Demaria, F., Scheidel, A., Del Bene, D., & Martinez-Alier, J. (2018). The Global Environmental Justice Atlas (EJAtlas): ecological distribution conflicts as forces for sustainability. Sustainability science, 13(3), 573-584. https://doi.org/10.1007/s11625-018-0563-4 ↩︎
  25. Fairhead, J., Leach, M., & Scoones, I. (2012). Green Grabbing: a new appropriation of nature? The Journal of Peasant Studies, 39(2), 237-261. https://doi.org/10.1080/03066150.2012.671770 ↩︎
  26. Zografos, C., & Robbins, P. (2020). Green Sacrifice Zones, or Why a Green New Deal Cannot Ignore the Cost Shifts of Just Transitions. One Earth, 3(5), 543-546. https://doi.org/10.1016/j.oneear.2020.10.012 ↩︎
  27. Sovacool, B. K., Turnheim, B., Hook, A., Brock, A., & Martiskainen, M. (2021). Dispossessed by decarbonisation: Reducing vulnerability, injustice, and inequality in the lived experience of low-carbon pathways. World Development, 137, 105116. https://doi.org/10.1016/j.worlddev.2020.105116 ↩︎
  28. Vasstrøm, M., & Lysgård, H. K. (2021). What shapes Norwegian wind power policy? Analysing the constructing forces of policymaking and emerging questions of energy justice. Energy research & social science, 77, 102089. https://doi.org/10.1016/j.erss.2021.102089 ↩︎
  29. (HR-2021-1975-S, 2021) Licences for wind power development on Fosen ruled invalid as the construction violates Sami reindeer herders’ right to enjoy their own culture, (2021). ↩︎
  30. Fjellheim, E. M. (2023). Wind Energy on Trial in Saepmie: Epistemic Controversies and Strategic Ignorance in Norway’s Green Energy Transition. Arctic Review on Law and Politics, 14, 140–168. https://doi.org/10.23865/arctic.v14.5586 ↩︎